De materielle årsakene som nevnes, enten det er av elevbevegelsen eller andre deler av samfunnet som slutter seg til den, er velkjente, konkrete og legitime. Kravene som følger av dette, er forståelige.
Spesielt sett i lys av det stadig større gapet – som vokser omvendt proporsjonalt – mellom det som fremdeles gjør livet noenlunde akseptabelt, og aksjonærenes utbytte eller forsvarets budsjett!
Men raseriet og den nærmest spontane måten elevene har gitt uttrykk for seg på, går langt utover innholdet i disse kravene. Og de gir gjenklang i den kalde vreden som deles av alle som føler seg maktesløse overfor en verden i brann og krig, og som ikke lenger er særlig i tvil om den fremtiden som forberedes for dem.
«Disse ukene med uro har vist at ethvert påskudd er godt, når alt det gir anledning til å avvise er dårlig».
Den BRUTALE UNDERTRYKKELSEN som staten har rettet mot dem gjennom politiet, belyser både dens overraskelse og dens ønske om å bringe enhver form for protest som den ikke kan kontrollere på annen måte, til taushet så raskt som mulig.
Det avslører også hva et sosialdemokrati i forfall har å by på i form av råtne rester: Politikøller, tåregass, våpen for gummikuler…
Siden *Gilets Jaunes*-bevegelsen (de gule vestene) og kampene rundt pensjonssystemet, har det blitt tydelig at selv de tradisjonelle smulene fra omfordelingen ikke lenger ligger på bordet.
Gevinster vunnet gjennom klassekamp er alltid gjenstand for forhandling. Det handler rett og slett om en balansegang – basert på hva som er sosialt akseptabelt til enhver tid, intensiteten i kampene, og økonomisk nødvendighet. Under kapitalismens herredømme er ingenting garantert, med mindre det tjener til å holde maskineriet i gang.
Og dette gjelder uavhengig av hvem som til enhver tid sitter med makten i Élysée-palasset… I dag er det strammere tøyler og en dreining mot krigsøkonomi som står på dagsordenen.
For å bryte ut av denne fordømte onde sirkelen, må vi både utvide rekkene våre – ved å inkludere hele proletariatet – og kvitte oss med illusjonen om at en dialog med staten og dens lakeier i det hele tatt er mulig.
Selvorganisering – som alltid har vært det mest avanserte uttrykket for revolusjonær kamp, og som nå dukker opp igjen (om enn noe uklart) her og andre steder – er middelet for å oppnå dette, og den bærer i seg en visjon for fremtiden. Det er gjennom selve kampen – uten mellomledd, uten spesialister på politisk makt, og ved å fatte beslutninger i fellesskap på åpne møter – at vi lærer å legge grunnlaget for en mer ønskelig verden.
I en verden uten klasser, regjeringer, grenser, hærer, penger eller sjefer – en verden der vi kan produsere og ta beslutninger sammen, basert på våre behov og ressurser, frie fra lønnsarbeidets utpressing og uten å mate kapitalens vanvittige maskineri – kan vi endelig bli virkelig frie og likestilte.
Anarki er en visjon for samfunnet…
La oss forberede oss på den sosiale revolusjonen!
CNT-AIT Frankrike
Source: NSF Norvège